Tittel: DEN GAMLE VIN I SANDEN

António Bernardino Paulo da Silva lar en håndfull sand sive gjennom sine giktkrokede fingrer og peker så rundt i den lille vinmarken vi står i: «Disse vinstokkene er 100 år gamle.» Vinplantene er lave og krumme, og deres kraftige stokker er plantet i sanden i små innhegninger laget av steinmurer, som forsøker å skjerme dem mot vinden. Den blåser ubønnhørlig inn fra Atlanterhavet, som ligger stort og mektig et par hundre meter lenger borte og reflekterer solens stråler i en kaskade av sølv opp imot oss. Jeg kan smake havet på mine lepper og konstaterer at på tross av skjermingen har de mest eksponerte plantene fått svidd av både blader og skudd av saltsprøyt og vind. 

Vi er i Colares, et ganske lite vinområde under en time fra Lisboa. Turen bort til da Silvas marker er gått langs kysten, hvor villaer ligger helt ut til det store havet som ruller inn og møter det europeiske kontinentet med en dyp, oseanisk romling. Selv på en relativt stille og solrik dag viser havet sin urkraft i store bølger. Atlanterhavet taper aldri pusten. Mange av husene er gamle, hvite villaer med røde teglsteinstak, gule og grønne vinduspartier og skodder. De har svalganger og hvelvinger og friser av blå kakler med sjøfartsmotiver som vitner om en nasjon vendt mot havet og verden.

 Alt sammen ser litt smårotete ut i da Silvas vinmark og de andre vi har sett på veien. Glem alt om den velfriserte estetikk som kjennetegner de fleste andre vinområder i verden. Det er ingen lange disiplinerte rekker av vinplanter. Til gjengjeld vokser det frukttrær sammen med vinene – forkrøplede eple- og ferskentrær, som nærmest synes å ha dukket seg for vinden, såpass små er de. Det virker helt merkelig å bruke plass på frukttrær i et vinområde som over de seneste 100 år er blitt betydelig innskrenket. Kun 12 hektar er det igjen her i Colares. Men da Silva slår ut med armene og sier med en uutgrunnelig mine: «Vi har alltid frukt sammen med vår vin her i området.»

Den lille appellasjonen Colares er det europeiske kontinents vestligste vinområde. Her er det blitt dyrket druer og fremstilt vin siden romertiden. Det virker som om det meste er som det alltid har vært. Når det kommer til vindyrkingen, gjør António Bernardino Paulo da Silva i hvert fall mer eller mindre som sin far, António Bernardino Paulo da Silva Junior og sin farfar António Bernardino Paulo da Silva Senior. Det var Senior som i 1898 etablerte familiens vinforetak. Inne i vineriet kan jeg ikke umiddelbart få øye på et eneste moderne aggregat. Selv da Silvas skjorte er et uttrykk for en tidslomme; dens flipper avslører at den er kjøpt i 1960-årene. Så da den gamle vinbondens nevø plutselig viser seg i døren til kontoret med en bærbar computer, virker det helt merkelig. Til gjengjeld har de ingen maskin til betalingskort, når jeg ville kjøpe vin.

 Den aldrende da Silva er nesten like gammel som sine vinstokker, nemlig 95 år. Bortsett fra de krokede fingrene og en vikende hårprakt er han overraskende vital å se på med rett rygg og et sterkt blikk bak brillene. Han snakker uavbrutt og er åpenbart svært stolt over sine vinmarker og sine viner. Og kanskje er det nødt til å være slik her i appellasjonen; at man er vokst opp med naturens barske realiteter. I dag ville man aldri ha påbegynt vindyrking her.

 Som om påvirkningen fra havet ikke var nok i seg selv, blir vinstokkene plantet i en leirebunn som først skal graves fri av 3-4 meter sand – noen ganger dobbelt så mye – før man kan komme ned til leiren. I dag foregår det maskinelt, men det er ikke så lenge siden at man benyttet håndkraft. Tidligere hadde Colares-vinene ofte et par menneskeliv på samvittigheten årlig, for sanden hadde det med å styrte sammen over de gravende vinmarkarbeiderne. De jobbet ellers ofte med en særlig slags store kurvehatter på hodet som med litt hell kunne skape en luftlomme, hvis sanden skulle styrte sammen.

Selvsamme sandsammenstyrtning reddet Colares, da vinlusen phylloxera gjorde sitt inntog i Europa i siste halvdel av 1800-tallet. Lusen boret underjordiske ganger fra vinplante til vinplante og spiste av røttene, noe som fikk vinstokkene til å dø. Hele Europa ble rammet – phylloxera ødela stort sett alle europeiske vinmarker og tok dermed bort levegrunnlaget for hundretusenvis av mennesker. Kun potetskimmelen i Irland tåler ifølge historikere sammenligning med det spor av katastrofe, sult og død, som vinlusen trakk etter seg. Men ikke i Colares, for lusen kunne ikke bore gangene sine i sanden.

 Løsningen på problemet ble funnet, da man oppdaget at amerikanske vinplanter var resistente over for lusen, og at man derfor kunne pode europeiske vinplanter på amerikanske røtter. Slik fikk man med tiden gjenetablert den europeiske vinkultur: Over hele kontinentet vokser europeiske vinplanter i dag på amerikanske grunnstammer – med noen ganske få unntak. Colares er et av de steder hvor man i dag har noe så sjelden som opprinnelige, europeiske vinstokker og attpåtil med to druetyper som ikke vokser andre steder på kloden enn nettopp her på de vindblåste, kystnære vinmarkene. Det dreier seg om den blå ramisco og den grønne malvasia de colares. 

Colares hadde sine vinmarker intakte, mens alle andre kjempet. António Bernardino Paulo da Silva forteller at mangelen på vin fra andre steder medvirket til at vindrikkere fik øynene opp for den portugisiske vinen som ellers var gått til lokalt forbruk og til den tidligere portugisiske kolonien, Brasil. Colares økte sin produksjon og eksport, og på et tidspunkt var appellasjonen helt oppe på rundt 2000 hektar.

Men så kom først militærkuppet i Portugal 1926, dernest innsettelsen av António de Oliveira Salazar som diktator for Den andre portugisiske republikk i 1932. I samme periode krakket børsen på Wall Street og påvirket hele verdensøkonomien. Tingene snudde for Portugal – og for Colares. Under Salazar ble det opprettet hundrevis av kooperativer hvor de portugisiske vinbøndene ble tilskyndet til å levere sine druer. Det betydde mer orden og struktur på den nasjonale vinindustrien, men det virket ikke befordrende for verken kreativitet eller effektivitet, og etter hvert fikk portugisisk vin et dårligt ry. I Colares skulle bøndene levere sine druer til det regionale kooperativet, Adega Regional, for å få lov til å skrive Colares på sine viner. Alle druene gikk i samme pulje på kooperativet – og produsentene kunne senere kjøpe de ferdige vinene tilbake til gården, hvor de kunne lagre dem på fat og siden tappe dem på flaske.

 Da Portugal ble medlem av EU i 1986, ble mange av de lovene som tilgodeså monopoliseringen og kooperativene avskaffet. Vinlandet Portugal ble «rebootet», men på det tidspunkt var Colares allerede en skygge av seg selv, og samtidig hadde en ny trussel meldt seg: urbaniseringen som åt seg inn på de tidligere vinområder bit for bit. Vinbøndene kunne selge sin jord til skyhøye priser til folk fra Lisboa som gjerne ville ha et hus ved kysten. 

Selv om vinområdet siden ble beskyttet ved lov og kun måtte selges som landbruksjord og ikke til bebyggelse, var det alltid en politiker som var klar til å gjøre et unntak om det kom penger på bordet, sier en annen vinprodusent jeg besøker: José Baeta som eier vingården Viúva Gomes. «Korrupsjon har været et stort problem i området,» lyder det fra Baeta, som viser rundt i sitt vinanlegg i en høyloftet bygning fra 1808. Langs veggene står blanke, vakre vinfat i brasiliansk mahogni og mørkt kastanjetre. Det er usedvanlige sorter til formålet, men det er ikke meningen at vinen skal ta smak fra treet – fatene skal kun sikre en langsom modning av vinen.

 Korrupsjonen er stadig et problem, selv om det er mer indirekte nå. Alene tanken om at det kanskje er en politiker som én dag vil gjøre et unntak og la vinbonden selge sin jord til utstykning til tårnhøye priser, avholder ham fra å selge den til en annen vinprodusent. José Baeta vet det, for han er nettopp i ferd med å avslutte forhandlingen av en leiekontrakt med sin 86-årige nabo, som ikke vil selge sin jord, men gjerne leie den ut til Viúva Gomes de neste 25 år. «Vi kan ikke bruke politikerne til noe. De tror, de kan hjelpe oss med å lage en vinsmaking eller en messe som promoverer vinene. Men jeg selger all min vin, uten problemer. Hvis de virkelig skulle hjelpe, skulle de betinge seg at folk som kjøper jord her, skulle plante vin,» sier han og slår ut med armene.

José Baeta eksporterer 60 % av sin vin – primært til USA og Canada, men han har også nettopp sendt en stor sending vin av gårde til Norge. «Nordmennene elsker Colares-vinene,» sier han, og tilføyer så litt spørrende: «Kanskje er det fordi dere har såpass lange vintre?»

Hvor alt nå blir solgt uten problemer, var det for 25 år siden virkelig vanskelig å få folk til å kjøpe vinene, forteller Baeta: «Moten den gang dikterte bløt, snill, nærmest behagesyk vin som kunne drikkes med det samme. Og syre skulle folk ikke be om!» Colares-vinene er det stikk motsatte – alt annet enn mainstream. Men nå blåser vinmotens vinder til fordel for Colares. Det finnes etter hvert mange vindrikkere som søker viner som er unike og ikke kan fremstilles hvor som helst i verden. Portugal er et sant paradis for den typen vinentusiaster, for landet har mer enn 250 opprinnelige druesorter som ikke finnes andre steder. Colares har hele pakken – de upodede vinplantene og de sjeldne druene, den ville historien. «Colares-vinene er et nisjeprodukt. Det er viner for de som kjeder seg med enda en generisk cabernet sauvignon eller chardonnay,» sier Baeta.

 Viúva Gomes produserer rundt 2000 flasker rødvin og 1500 flasker hvitvin om året. Men det er ikke snakk om den vanlige 75 centiliters flaske vi kjenner. I Colares tapper de i dag som oftest vinene på halvliters flasker for å strekke produksjonen. Da området hadde kronede dager, ble vinen tappet på 5-liters beholdere bekledd med siv og vakre etiketter. De står på rad og rekke i Viúva Gomes’ lille butikk som utsmykning. «Ja, det var andre tider,» smiler José Baeta. 

Han skjenker opp av sin seneste rødvin som er tappet på flaske – en årgang 2018. Baeta har selv tråkket druene med føttene under høsten, forteller han. En insisterende, krydret duft stiger opp fra glasset. Noe treaktig, harpiks, skog, sopp og er det fioler som treffer mine nesebor? Jeg tar en slurk, og så sender rødvinen mine smaksløker i en tilstand av sjokk. Den bombarderer min munn med syre og tanniner. Det er som å spise en hel klase umodne bananer i én munnfull – tungen tørker helt ut. José Baeta iakttar meg, mens hans eget solbrente ansikt fortrekker seg i en grimase som ender i et bredt glis. «Ramiscoen er virkelig en drue som angriper gommene,» sier han. Vinens bitt og styrke har ikke noe med alkohol å gjøre. Ramisco-druen modner langsomt og høstes ofte først i oktober og når som regel kun et alkoholinnhold på rundt 11-12 %.

«Det er en vin som krever noe vann,» sier Baeta. Det er sant. Jeg føler tørst, både fordi rødvinen tørker ut munnen, men også på grunn av den antydning av salt som vinen bringer med seg. Et streif av den samme følelsen på tungen som når man har dykket i havet og kommer opp igjen. 

Det er avgjort ikke en pleaser, men Baeta forsikrer meg om at vinen blir mykere med årene. Det tar noen årtier. Ti år vil være som å plukke et umodent eple. Det må mer tid til. Før mitt besøk har jeg gjenlest kapittelet om Colares i den nok mest velskrevne og underholdende vinbok fra mine hyller: Den portugisiske vinguide av António Mendes Lopes. Han skriver at den unge Colares-vin er «et hårdt og genstridigt bekendtskab», og at «den snapper efter ganen som en hugorm.» Hans ord gir dyp mening, nå hvor jeg har smakt vinen. Selv den passasjen hvor han skriver at det er «en vin med hår på brystet».

 Før møtet med den utilnærmelige rødvinen har vi smakt på Viúva Gomes’ hvitvin i årgang 2020. Den er langt mer tilgjengelig og gjestfri enn den røde, selv om den også er en nesten intellektuell opplevelse. Lag på lag av smak som får min hjerne til å spinne fantasier om mat og serveringer. Men med den hvite er det middager nå og i den nærmeste fremtid. Ikke måltider til mine barnebarns 18-års bursdager, som er det tidsperspektivet jeg skal ha for øye, hvis jeg kjøper den nyeste årgang av rødvinen. Hvitvinen har avgjort et sitruspreg, men også noe gress-, høy- og urte-aktig, og så igjen den fornemmelsen av salt på tungen. Den er drøy, intens og tett.

 Når vi kommer ut fra Viúva Gomes, spiller klokkene fra den lille, hvite kirken overfor en iørefallende melodi. Solen bader det lille torvet i et lys som får meg til å misse med øynene. Det blir solgt fisk fra en liten bod under en markise, og en flokk barn i barnehagestørrelse kommer gående på en rekke og holder hverandre i hendene iført like gule hatter. De synger med lyse, klare stemmer. 

Var det ikke for bilenes moderne design i bybildet, ville jeg si at vi kunne vært i et helt annet årti. Det er som om tiden som den målestokk som dikterer resten av verdens gjøren og laten, ikke virker her. Den gamle António Bernardino Paulo da Silva er nesten hundre. Han og José Baeta lager vin på stort sett samme måten som romerne gjorde her for 2000 år siden. Vinen skal lagres i årevis før den blir drikkelig, og den fra mitt fødeår 1979 er kanskje slett ikke klar ennå. År, uker, dager, timer går i oppløsning. Besvær er ingen hindring. Tålmodighet er det eneste som duger. Slow wine.

 Hjemme på mitt kjøkken i Danmark pakker jeg forsiktig den flasken med rødvin ut som jeg har fått lov til å kjøpe hos António Bernardino Paulo da Silva – en årgang 1955, som ifølge da Silva var et godt år. Det er faktisk virkelig vanskelig å tro på at så gammel en vin fortsatt kan drikkes, og jeg åpner flasken med en viss skepsis. Korken er intakt, og da jeg skjenker opp vinen, stiger en deilig duft av skogbunn opp fra glasset. Vinen er overraskende lys, rubinrød med en lett brunlig kant. Alt virker godt. Da jeg smaker på vinen, fortsetter fornemmelsen av en høstlig skogbunn og sopp, men det kommer også litt lakris og noe støvete, pepret og læraktig. Tanninene er fremdeles karakterfulle, men hvor de var barske i 2018-årgangen, er de nå imøtekommende. Det er noe gammel burgunderlignende over den. Etter det litt mørke smaksunivers, melder det seg et lettere uttrykk i form av en behagelig syre som fra tørkede frukter og bær. Det mest overraskende er hvor forfriskende og lett vinen er. Det er rett og slett ikke til å forstå at den er 68 år gammel – og at den antagelig lett kunne ha ventet på meg i ytterligere et årti.